hanneopsahl

Det er maaiiii du skjønne milde! Og med mai, så hører iskrem til. Og nå som det trenes som bare det her i gården, så settes det krav til litt ekstra matinntak. Derfor skal jeg dele min yndlingsoppskrift på iskrem med dere. Den blir fløyelsmyk og herlig, og kan varieres i det uendelige!! 

I dag hadde jeg og schæsten en laang løpetur opp på Bosbergheia, i gjørme, myr og tidvis snø. Vi var ute i 2 timer, effektiv tid (stopper klokka i pausene vet dere, ikke noe juks!), så det ble en bra langkjøring med mye høydemetere!

Fløyelsmyk og enkel iskrem (eller en Semifreddo, om du vil)

1 vaniljestang (har du ikke dette, kan du bruke vaniljepulver, men det blir helt klart best med stang!)

4 eggeplommer

4 ss sukrin (eller 50/50 med Splenda)

4 eggehviter

1/2 ts salt (heeelt nødvendig!)

3 dl Kremfløte (jeg brukte laktosefri)

Skrap ut frøene av vaniljestangen, og ha det i en bolle sammen med eggeplommer og sukrin. Pisk til det blir hvitt. Ha så i den kalde kremfløten, og pisk til det blir luftig og du nesten har lyst til å spise opp hele bollen. (Ikke gjør det, du blir kvalm. Tro meg!) Ha eggehvitene i en helt ren bolle, og pisk stivt. Bland så forsiktig begge delene, ved å vende blandingen forsiktig sammen. Ha alt i en bolle, eller i serveringsglass om du er utålmodig. Da tar det utrolig 1 time før du kan nyte ferdig is! 

For hvem kan vel motstå nydelig fløyelsmyk og deeeilig iskrem, når været er fint?

Dette er en basisoppskrift. Tilsett nøtter og sjokolade, eller bær og syltetøy. Ha i urter (hva med basilikum?) eller sjokoladedråper. Eller hva med fruktbiter, vaniljesaus eller karamellsaus?? (mmmm...vann i munnen!!)

Valnøtter, anyone??

Jeg har jo fri, bare for å gni det inn litt ekstra.. (Unnskyld..) Men av den grunn er jeg litt i beita for oppskrifter. Nå kan jeg jo lage alt som finnes, jeg har jo fri! =D Så derfor...:

Q: Hva er din favorittoppskrift?

/Hanne

Gjett hvor jeg befinner meg, på min første sommerferiedag? Joda, på et fly. Men flyet har snudd nesa mot Trondheim, så da er det egentlig ganske godkjent for min del. På mitt noe kortvarige besøk i bartebyen skal det både flyttes, det skal vafles med Benedicten min, og det skal gåes på visninger. For nei, vi har enda ikke fått nytt bosted i T-town til høsten. Og JA, jeg begynner å bli en smule stresset for akkurat det. Men, det ordner seg for snille piker, så kryss alt dere har for at vi får en flott leilighet!! (Også skal jeg jo se Mr. E igjen. Men jeg tør nesten ikke si hvor mye jeg gleder meg, for da sier dere bare "æææsj, klissklasskjærlighet!") 

Men, jeg har da trent i dag! Og for at dette ikke bare skal bli et innlegg om "hva jeg skal gjøre i Trondheim de neste dagene", så kan jeg jo dele min supergode økt med dere! 

Beintrening lørdag, i regi av forskningsprosjektet:

Knebøy: 

8 reps * 30 kg

8 * 60 kg

8 reps * 3 serier * 90 kg

Ettbeins benpress:

8 reps * 3 serier * 75 kg pr bein

Hofteleddsfleksjon (eller noe sånt):

8 reps * 12,5 kg

8 * 15 kg

8 reps * 3 serier * 17,5 kg

Tåhev på kasse:

8 * 80 kg

8 reps * 3 serier * 100 kg

Kommentar: Vi skal følge et bestemt opplegg, derfor kun disse øvelsene. I tillegg er det fastsatt hvor mange repetisjoner vi skal ta, på hver økt. Seriene er alltid 3, men vi skal fra 10 reps på økt 1, og 8 reps på økt 2, jobbe oss nedover til 6 på økt 1 og 4 på økt 2. Og DA blir det tunge vekter!! Jeg var stolt over vektene nå, og gleder meg til å bli sterkere!

Fornøyd frøken på flybussen inn til sentrum. Været er fint, og jeg har flere personer jeg gleder meg til å se igjen! 

Q: i dag lurer jeg på..hva er din favorittårstid? Min er helt klart sommer, på sitt varmeste og beste såklart. Eller vinter, når det er iiiisekaldt, og massemasse snø jeg kan leke i. Jada, jeg er en unge, og jeg liker det! 

- Never let go of the child inside of you -

Jeg er så vilt trøtt i dag. Omtrent 3 timer og 4 minutter søvn natt til 17. mai, og 6 timer i natt, gjør at jeg går i zombietilstand. Men, nå er eksamen over, jeg har fri for sommeren, og skal sove minst en uke!

Nå som jeg har sluttet med å sove (sove kan man gjøre når man blir gammel), har jeg fått tenkt en god del. Litt for mye av det gode faktisk, så fremover nå skal jeg gå tilbake til å sove. Jeg blir mindre irritabel og sliten når jeg sover litt mer, tro det eller ei. Åjada, sarkasmen drypper av ordene mine. JEG VIL SOVE! Men tilbake til tenkingen min:

Alle har mål. De aller fleste, hvertfall. Noe de vil gjøre, rekke, bli bedre på eller klare. Men hva hindrer oss egentlig i å nå disse målene?? Jo, frykten for å feile! Den holder oss tilbake, hindrer oss i å nå vårt fulle potensial. Hindrer oss fra å prøve noe nytt, kaste oss ut i det med begge beina først. Frykten sitter som en klo på skulderen vår, og tvinger oss til å se på livet fra sidelinjen. Skal vi la den gjøre det??

Skolearbeid og youghurt+jordbær+soyaflakes... Minus skole, for nå er det FRI!

Da jeg hadde spiseforstyrrelser, så var jeg redd for en hel haug av ting. Først og fremst, å ikke være sunn NOK. Og å ikke være tynn nok, trene nok, rekke å trene, være perfekt... Lista er uendelig. Men nå tror jeg at mesteparten av disse fryktene er vel overkommet. Og når mottoet mitt er "jeg er med på alt", såkan man ikke være redd for så mye. Men, jeg skal likevel dele med dere hva jeg fortsatt er redd for. Kanskje det kan hjelpe noen med å se at de lar frykt stanse seg? Kanskje det hjelper meg i å komme over frykten? Uansett, her er min frykt-liste:

Jeg er redd for å bli forlatt. Skikkelig, ordentlig redd. Bare det å bli gått fra på skitur er skummelt..

Jeg er redd for at mamma skal dø. Fordi hun betyr så mye for meg!

Altmuliglunsj: reker, aioli, avocado, grønnsaker og hjemmelaget knekkebrød!

Jeg er redd for å velge "feil". Å gjøre noe jeg kommer til å angre på

Jeg er redd for å se noe skummelt. Som et dødt menneske i elven

Jeg er redd for å ikke ha nok melk. Helt teit. Men jeg lever nesten på melk!

Jeg er redd for at noen skal bli sinte på meg.

Jeg er redd for at andre skal ha det vondt

Jeg er redd for å bli funksjonshemmet

Jeg er redd for å bli dement når jeg blir gammel

Jeg er redd for å bli blind

Og jeg er bittelitt masse redd for å miste Mr E..

Men merkelig nok, så er jeg ikke redd for hverken å dø, edderkopper (ok, bare litt da) eller at jorden skal bli innvadert av Aliens!

Hva er du redd for? Og lar du frykten din hindre deg?

"Don't let the fair for striking out, keep you from playing the game!"

Jeg har skrevet et innlegg tidligere, om suppetrenere. De som trener, uten mål og mening, uten å vite om det er hardt eller ikke. Dette blir et lite "follow up" på akkurat det.

Skriver du treningsdagbok? Helt ærlig. Skriver du ned hva du har gjort, hvor lenge du har trent, og hvor mange kilo du løftet. Ikke? Da kan jeg anbefale å gjøre det. Det er utrolig gøy å se tilbake på, måle fremgang og se om det du trener, faktisk hjelper. Bare så det er sagt! Ikke at jeg er så flink til å gjøre det, men i sommer MÅ jeg, på grunn av prosjekt jentestyrke, og da kan jeg likegodt gå foran med et godt eksempel!!

Operatakdate, med fine Øystein! Og linselusa er med ja!

Over til hardtreninga. Tenk igjennom dine egne treninger, og vær ærlig med deg selv. Når du sier du har hatt en hardøkt (og da helst av typen kardiovaskulær trening) hvor har pulsen din befunnet seg? Hvis du trener med pulsklokke, eller bruker I-soner; hvor på skalaen var du? Og viktigere: hvor ofte er du her oppe? Misforstå meg rett, men jeg mener virkelig ikke å si at du skal ha ALLE øktene dine i øverste del av pulssonene dine, og presse maks hver gang. Jeg bare lurer:

Hva legger DU i begrepet "hard trening"?

For meg er en hard økt når jeg har blodsmak i munnen på det siste intervalldraget, eller kroppen roper "Nå orker jeg ikke mer" på slutten av en tempoøkt. Men det kan være så ndividuelt, så mangt. En hard økt for meg kan også være en knalltøff styrkeøkt, eller en økt med noe jeg ikke har gjort før. Men følelsen i kroppen er den samme. Utslitt. Nesten så det ikke går mer. Du har lyst til å stanse, hva du enn driver med, og gi deg. Men ettellerannet sted inni deg, så er det en liten djevel som får deg til å fortsette. Gi det siste du har. Slik at du blir sterkere. Bedre. Og neste gang, neste gang skal du klare litt lengre.

 Øystein vil visst IKKE være linselus. Bare så det er sagt!

Nå operer jeg med 5 ulike intensitetssoner, basert på % av makspuls, for å bedre kategorisere treningen:

I 1 -- puls 60 - 72 % av max- Rolig langtur/restutisjon

I 2 --puls 72 - 82 % av max- Hard langtur/lange intervaller

I 3 -- puls 82 - 87 % av max- Terskeltrening under/opp til anaerob terskel

I 4 -- puls 87 - 92 % av max- Terskeltrening rett på/litt over terskel, tilvenning til konkurranse

I 5 --puls 92 - 97 % av max (eller 100 % om du vil) - Syretrening

Hvordan din skala ser ut, avjgør kanskje om vi har samme definisjonen av "Hard trening". (eller hva, Lille My?) 

På vei hjem, og jeg hadde hellet med meg: Værgudene var snille og unnlot å slippe tidenes regnskur ned over ørene på meg! Takk =)

Og hvordan denne skalaen din ser ut, avgjør hvordan du planlegger øktene, hva du sitter igjen med mentalt, og hva du får ut av øktene. Løper du en rolig langkjøring, men holder på å dø på slutten, ja, da har du rett og slett løpt for fort. Og med feil puls. Og du sitter igjen med mye mindre effekt av økta, enn det du potensielt kunne fått ut av den. Igjen, det er variasjonen mellom økter og intensitet som gjør deg bedre. Som dytter kroppen ut av komfortsonen, og øker prestasjonene våre. 

Er det bare jeg som funderer på slike ting klokken halv 7 om morgenen, etter en natt med lite søvn?

/Hanne

Joda, jeg møtte rett og slett på den berømte "veggen". Og den er lite trivelig, kan jeg innformere om! 

For hard trening, i kombinasjon med for mye trening, kan føre til at kroppen "sier i fra". Det er nettopp det som har skjedd meg. Ikke nødvendigvis for mye trening, men for lite søvn. Jeg klarte ikke restituere ordentlig, og sov utrolig dårlig foregående uke. Og når denne jenta får mindre enn 9 timer søvn, DA er det krisetilstander her. Og ikke nok med det, men jeg ble tilslutt så sliten at det sang litt på siste verset. Ikke klarte jeg å sovne, og fikk jeg først sove, så var det en lett og urolig søvn. Ingen restitusjon, der altså!

Min nye restitusjonsbestevenn: Soyaflak! NAM i alt som heter smoothie, yoghurt, melk....etc!

Det førte til at jeg i helgen sov nesten 11 timer natt til mandag, og 10 timer natt til i dag. Fortsatt føler jeg behov for mer søvn, jeg må stanse halvveis i trappen for å ikke få melkesyre og jeg spiser mer enn noen gang! Og jeg spiser faktisk ganske mye, tro det eller ei! I og med at jeg ei heller er særlig dum (ikke si meg i mot, takk!) så ble det en roooolig helg. Ingen trening, bare litt bygging av Paintballbanen som skal på plass ovenfor huset. Etter noen år med spiseforstyrrelser, hele tiden presse kroppen max, har jeg kanskje lært litt av leksa, når det gjelder å lytte til kroppen. Men jeg er langt i fra utlært.

Frokost, som får matlysten på plass: MASSE yoghurt, kanel, kakao, sjokoladeprotein, soyaflak og sesamfrø! 

Eksamen tar jo også på, mest psykisk, men det er allikevel totalbelastningen som er avgjørende for hva kroppen tåler. Det er dette jeg vil slå et slag for i dag. Når du tenker "Nå har jeg ikke trent på to dager, fordi jeg har vært så sliten"-tanken. så hva du enn gjør: Ikke få dårlig samvittighet!! Sett deg ned, og ta deg tid til å tenke gjennom hvor stor totalbelastning du har utsatt kroppen for, de siste dagene. Har du nettopp hatt en stor belastning? Ja, så øker belastningen med +10. Har du stresset mye? Økning igjen! Og vips, så er du langt over den totale mengden "stressfaktorer" som kroppen tåler. Husk på, at trening er også stress for kroppen. Positivt stress, JA. Hvis kroppen får nok hvile og restitusjon (også i form av mat) etterpå. Negativt stress blir det dersom du ikke lar kroppen få tid til å bygge seg opp igjen!

For min del, så har den totale belastningen oversteget hva kroppen min tåler. Og da er det ikke annet å gjøre, enn å sette seg i go'stolen, spise til du sprekker meg god og sunn mat, og slappe av med den beste samvittighet! 

I går fikk jeg (dessverre) litt mark i rumpa, som det så fint heter. Da lillebror sa han skulle på trening, måtte jeg bare slenge meg med. Dobbeltmoral, sier du? Joda, sier jeg, men jeg trente KUN overkropp, og rørte ikke en muskel i beina. Og i mitt tilfelle, så er det beinmuskulaturen som har behov for hvile. Derfor ble det en herlig økt på bryst og triceps, i godt selskap av lillebror:

Mandagens økt:

Skråbenk 6 reps*4, 14 kg + 16*1, 8 kg

Franskpress med stang, 6*4, 10 kg + stangen --- i supersett med ---

Smal benkpress, 6*4, 10 kg + stangen

Stående lavt kabeldrag, 6*4, 10 kg + 18*1, 5 kg

Flyes, 6*4 8 kg --- i supersett med ---

Strak hantelpress (brystøvelse), 6*4, 16 kg

Og jammen var det ikke godt å trene litt styrke igjen. Dog er dette noe jeg veldig sjelden trener, men skikkelig gøy å teste litt her også! 

Med hjemmelaget jordbærsyltetøy, er frokosten komplett!!! Omnomnom!

Dagens lille moral må være: Lytt til kroppen din! (og drikk kakao!)

/Hanne

Det går i ett om dagen. Det er vel egentlig den beste unnskyldningen jeg har, for mitt lange fravær fra O store Bloggverden! Men, jeg er tilbake, har jo jusseksamen i morgen, og lesing er for pyser. Neida, ikke hør på meg, les masse! Du skal gjøre som jeg sier, og ikke som jeg gjør, sier nå jeg =)

 I går var det 75 årslag for Mr. E sin farmor, og den dama må være den søteste jeg vet om. Ekstremt eksentrisk, morsom og veldig gøyal! Dere hadde ledd dere i hjel, det er jeg sikker på.. Hun skulle blant annet holde tale for å takke alle sammen for godt humør, fremmøte og så videre. Starta opp fint, med å takke sin første av 4 sønner for all hjelp i huset, og videre med masse gode ord om sin nest eldste sønn (faren til Eirik). Med enda to sønner igjen å takke, så satt publikum spente på resten, men da erklærte farmor at "men her ringte det på døren, så da rakk jeg ikke skrive mer!". Og det var slutten på den talen. For ei dame! 

Jeg har bare en ting å si: Lag kakao! Med stor L, masse trykk og skikkelig strenge øyne. Det hjelper mot ALT! Eksamensstress, press og redsel for å stryke. Så, her kommer min oppskrift på..

Hvordan-holde-seg-frisk-og-fornøyd-kakao:

Nok melk til èn stor kopp

En stor ss kakaopulver

En stooor ss sukker/sukrin/splenda

En liten chillibit

kanel

Vaniljestang (for vaniljekakao)

Stjerneanis (for lakrissmak)

Kok alt opp, og la det småkoke i noen minutter med chillien og evt vaniljestangen og stjerneanisen oppi. Ta ut krydderiene, og server. Gjerne med kremdott på toppen!

Lykke til i de nærmeste dagene, dere som har eksamen. Og vær så snil.. Lag kakao. Du blir litt lykkeligere, og myyyye sunnere. Eller bare litt avslappet og varm i sjela. Og sjela, den har godt av litt varme. Har du pleiet sjelen din i det siste? Pleiet deg selv? Gitt deg et ordentlig klapp på skulderen, fordi du er så flink og god?  Det bør du!

/Hanne

Mottoet mitt er "Jeg er med på alt, untatt selvmord". Men mitt siste påfunn var ikke langt unna å kvalifisere til akkurat det. Selvmord.

Har du noen gang sagt "Ja" til noe, som du egentlig innerst inne ante at ikke kom til å gå bra? At, hvis du sa ja til dette, ville nederlag være den mest sannsynlige utfallet? Jeg vil anta at de fleste har det, i større eller mindre grad. Tatt på seg litt for mye på jobb, skole eller bare sagt ja til å være med på noe du egentlig ikke orker. Og det var nettopp det jeg gjorde, i går ettermiddag.

For å ta bakgrunnshistorien først: Team United Bakeries, med Thomas Alsgaard i spissen (eller som baktropp, alt etter som..), er på en ukes treningssamling på Kringler. Her er det beinhardt kjør hele uka, med totalt 31 treningstimer i løpet av uken. (Nå har det også kommet meg for øret at det er en regnefeil i programmet, de skal altså trene mer! Gutter altså..) De bor og spiser på Gjestegården, mens jeg leker slave og kjøper restitusjonsmat, rer senger og rydder i sure sokker. Hva gjør man ikke for kjendiser? :P 

Slenger inn en liten kontaktannonse, under det som muligens er verdens minste bilde. Kjekk, blond sivilingeniør av slaget Baker, søker ung og sprek jente.. Anyone?

Men, tilbake til meg, og mine dårlige påfunn. (Jada, mitt favoritttema, jeg er klar over det..) Så, altså: I går, etter vel endt testløp på NIH, kom jeg riiiimelig sliten hjem, og var klar for en kveld på sofaen, med Jusboka godt plantet i fanget. Men dengang ei! En aldri så liten tur innom Bakerhytta med litt påfyll av mat og sjokoladhjerter (Fordi de er så snille, så får de hjerter av meg. Bare derfor!) endte med en invitasjon til en ROLIG løpetur i skog og mark. Høflig som jeg er, forsøkte jeg først å avslå. (Dessuten er Thomas Alsgaard skummel. For tenk, da jeg var 10 og så på NRK Sportssøndag, var det HAN som vant OL-gull og slo Zorzi i spurten. Også er han høy og mørk, og slike menn er skumle, mener nå jeg!) Men tilslutt klarte jeg ikke stå i mot. 6 fine mannerumper på løpetur..? Just sayin'

Det skulle jeg nok få angre på. Det første de gjorde, var å mobbe de rosa joggeskoene mine. For liksom at de kom til å være rosa når vi kom hjem! Jeg valgte å ikke ta hintet om at jeg burde snu, og fortsatte i fint driv. De første 500 meterne. Så begynte stigningen, og jeg skulle få merke at rolig for dem, ikke var rolig for meg. Men jeg beit meg fast i den bakerste mannerumpa, og nektet å slippe. (Noen ytterst få ganger er det nyttig å være godt over snittet sta!) Og joda, jeg kom til toppen! Kry som en høne, og sliten som en syklist på vei opp fjellene i Tour the France. Syre, svette og en smule ydmykhet, dekker ikke engang hvordan jeg følte meg. Men trodde du turen var over der? Håhnei, vi hadde såvidt begynt. 

Så fulgte kilometer på kilometer med gjørme (æææææsj), stier, grus, røtter og steiner. Løse lisser, som jeg knøt sikkert trehundreogtrettito ganger, og pusten min som gikk som en blåsebelg. Jeg skylder på at de har myyye lengre bein enn meg. Og er bittelitt bedre trent. Kanskje. MEN! Jeg ga meg ikke først! Alsgaard, min store helt og forbilde (Det var han som lærte meg at man alltid skulle gjøre sitt beste, og gi F i hva andre mente) snudde før meg! Da trodde jeg at jeg skulle dåne, før jeg ante en liten synes-synd-på-Hanne-snuing, og ikke Alsgaard-er-sliten-snuing. Men pytt. Jeg vant! 

Helt til jeg løp meg bort fra resten av gjengen. Ikke spør hvorfor, eller hvordan. Et par løse skolisser er skyld i det hele, og det at jeg trodde jeg fulgte sporene deres, men i virkeligheten fulgte etter en elg. I hvertfall løp, og løp, og løp jeg, helt alene, før jeg skjønte at jeg hadde løpt feil, og snudde. Løp feil igjen, løp i sirkel, og kom meg endelig ut av skogen. Et helt annet sted enn der jeg trodde jeg ville havne, men jeg kom meg hjem! 10 minutter etter Bakerne, tusla ett stykk sliten frøken inn på gården. En smule flau, en smule lei, og bare pittelitt stolt. 

Mine engang så fine og rosa sko... er nå gjørmete og grå! sukk..

Jaja. Moralen i denne visa må være: Ikke sleng deg med på noe du i utgangspunktet ikke vil klare. Eller, gjør det allikevel, og du ender opp sliten, ydmyket, flau, men med masse lærdom og en god porsjon motivasjon! Jeg ville gått for det siste. For, hva gjør man ikke for å underholde gjestene, som etter sigende (En servitør som sladret om hva praten gikk i under middagen) refererer til meg som "Jentungen". Kremt! 

På tide med eksamen for min del, så over og ut fra frøken sta-som-et-esel!

/Hanne

Køkjøring - Dette er jeg spesielt dårlig på. Synd å si det. Men jeg har ekstremt minimal tålmodighet, noe alle som kjenner meg kan skrive under på. Så, når jeg må se meg fanget i et hav av biler på Ring 3, så blir jeg litt småirritert. Tar en god slurk vann, puster dypt, og tenker på Atle Antonsen. "Åja, er det heeeer alle bilene skal være i dag", tenker jeg inne i hodet mitt. Før jeg begynner å synge skikkelig falskt, prate med meg selv, eller nekte å slippe andre inn i køen, når de kommer fra påkjøringsfilene.

La være å spise sjokolade - for hvem klarer vel egentlig det?? Jeg stikker helst hele hodet i skjoladekakerøra, til mildt sagt forbausede blikk fra kokkene på kjøkkenet. Og litt misnøye med å få hår, hud og skjorte full av deeeiiilig, myk, nydelig sjokoladerøre! 

Unngå å bli knall-tomat-pinlig-rød i trynet etter en løpeøkt, det er jeg ikke særlig flink på..!

Lage pannekaker - jeg skjønner ikke hva det er. Men, på en eller annen måte, så skal ALLTID de dumme pannekakene svi seg i panna, hver eneste gang! WHY? Jeg har i smøt, jeg har i masse smør, jeg har i smør til røra flyter i smør. Men fortsatt så ender jeg opp med triste, svidde, brunsvarte klumper, som til syvende og sist smaker ganske godt! Tips taes i mot med takk!

Nervøstissing - jeg kunne skrevet en bok om dette. Skal jeg løpe en konkurranse, så MÅ jeg tisse tremillioneretthundreogtjuesyv ganger først. I dag, på løpetesten, klarte jeg nesten ikke fullføre fordi jeg var så tissatrengt. Ingen partyblære, med andre ord!!

Ikke matche topp og sokker... Eller, joda, det unngår jeg som oftest. Man skal da ikke se fin ut når man trener! Bare svett og sexy!

Og en siste ting jeg ikke kan unngå: Å fortelle dere om testen i dag. (Må også nevne de snille testsjefene, som sitter ved siden av meg mens jeg løper og svetter som en annen dusj, i halvannen time. Det er hva jeg kaller utholdenhet, det!) Jeg skulle løpe 1,5 t, i rolig tempo, hvertfall relativt rolig. Å løpe så lenge på mølle er jeg heller ikke spesielt god på, men det gikk overraskende fint! Det var altså 1,5 t, i stigning 5,3 %, fart 7,8 km/t. Så..reeeelativt rolig der altså. Etter de 90 minuttene var det klart for maxtesten. 5 minutters løping, så fort jeg bare orket, mens de målte O2-opptak og laktat, og gudene vet hva annet. (jippi!!!! Løpe-så-fort-jeg-orker-genet slo inn, og jeg ville helst bare spurte i 5 minutter, uten at det var teknisk gjennomførbart.. Neste gang!?)

Q: Ikke et spørsmål, men en oppfordring! Gå inn på LilleMy-bloggen, og les hennes siste innlegg. Det er viktig. For alle!

/Hanne

Baaaaaah... jeg vet ikke hva jeg skal blogge om! Og jeg er sliten. Så, i dag blir det bilder, av litt diverse! =D

Bomma litt på ansiktet mitt... kan du si!

 Der  ja, der traff jeg. Og ja, det ER sååå gøy å gå på rulleski!

Superfokusert når jeg tar bilde samtidig som jeg kjører nedover! Multitasking =D

Et ganske unyttig innlegg.. men, fiiiine bildene! Jeg er fortsatt rimelig lykkelig da, hvis noen lurte! Apropos lurte...

Er det noe DERE vil spørre MEG om?

/Hanne

Åh, hvis jeg kunne formidlet gjennom denne boggen hvor bra jeg føler meg nå. Hvor lykkelig, hvor...uovervinnelig!

Jeg er omtrent SÅ fornøyd. Nå er dette et gammelt bilde, men hvis dere kunne følt det jeg føler her.. Pur lykke!

Alle har gode og dårlige dager. Og alle har vi vel et behov for å dele disse gode og dårlige dagene kanskje? Jeg har hvertfall, akkurat i dag, et behov for å dele min lykke med dere. Og håpe at den smitter litt over kansje?

I går kveld fikk jeg en dårlig nyhet, litt småbekyrminger av mindre grad. Men, jeg KUNNE valgt å dvele ved de, la tankene surre seg ned i en negativ spiral. Men, i går, 22.48 (jadda, jeg legger meg like tidlig som en 12åring. Søvn er viktig for meg, Okei?) bestemte jeg meg for å tenke positivt. For å tiltrekke meg akkurat det jeg ønsket meg, gjennom å forestille meg at jeg hadde nettopp det. I min situasjon, som var noen pengeproblemer av strømregningstypen, så tenkte jeg hardt "jeg har masse penger. Jeg er jo rik som et troll! Og hvis jeg ikke har nok, så får jeg det når jeg trenger det.". 

For skal jeg si dere en hemmelighet? Universet gir deg det du ber om. Tenker du bare på alle problemene du har i livet? Ja, så får du nettopp det. Problemer! Men, hvis du derimot tenker på alle de fine tingene i livet ditt, hvor heldig du er, og hvor bra du har det. Da er det akkurat det du får. Enklere blir det ikke! Tror du ikke på meg? Bare prøv. Bare prøv å snu tankene, styr de inn på positive baner, de gangene du føler tungsinnet komme. Og kjenn lykkefølelsen det gir. Kjenn at alt flyter. Kjenn at du er i livet, og at du får akkurat det du trenger. Når du trenger det!

Påmelding er åpen tll Oslos Bratteste. Bildet er fra i fjor, da jeg løp med Streptokokker i halsen. Ikke prøv, det er ubehagelig. Men, løpet er derimot kjempekult, så... Er DU med?

Over til noe helt annet: Dagens test! 40 minutters prestasjonstest på mølle. Eeeasy piiiisy, jeg elsker jo å løpe! Not so fast, young lady. Det var HARDT. Punktum!

Tenk deg en skikkelig hard tempoøkt. En ordentlig knalltøff en, den raskeste milen du har løpt i ditt liv. Jeg var der. Og så gir du litt til, så du kjenner spyfølelsen, smerten og prikkene svirrer i rommet. Kan du forestille deg dette? Jeg løp altså 40 minutter, med gjennomsnittsfart på 9,8 km/t, i 5,3 % stigning.  Og endte opp med en laktat (melkesyrenivå i musklene) på nesten 11. PAIN!

Men allikevel, så følte jeg at jeg fløy. Jeg var uovervinnelig, jeg var lykkelig. Og den følelsen unner jeg alle å ha. Så, ta deg 5 minutter nå, og tenk over hvor bra du har det. Sug til deg lykkerusen. Og hold på den!

Jeg lurer på..når er du mest lykkelig?

PS: jeg er litt ekstra lykkelig i dag, fordi testsjefene sa jeg hadde meeeeget godt løpesteg, og løp veldig lett! *hihi, jeg liker å få slike komplimenter* =D

/Hanne